Misforstått sekularisme

På trykk i VG 21. mai 2012

”Det finnes ikke imamer på sykehusene i Iran” skriver LIMs leder Tina Shagufta Kornmo og Walid al-Kubaisi i et debattinnlegg i VG 15.05.12. La oss først slå fast at muslimske land ikke skal være forbilder Norge bør se til for å ivareta våre borgeres grunnleggende menneskerettigheter og håndtering av religiøs pluralisme. Institusjonaliseringen av islam i Norge må foregå på norske prinsipper.

Kornmo og Kubaisi hevder at Norge i praksis er et av de mest sekulære landene i verden – men at dette nå er i ferd med å endre seg takket være muslimenes inntog.  Dette er svært misvisende, all den tid vi  faktisk har en statskirke, en konge som må bekjenne seg til kristendommen og prester ansatt av det offentlige i fengsler, sykehus og forsvaret. Vi har rom for andakt og bønn på de samme offentlige arenaene som noen muslimer ønsker å kunne utføre sine ritualer.

Dette er altså ikke et særmuslimsk fenomen, snarere et tegn på at islam tilpasser seg norske tradisjoner og skikker – i nært samarbeid med kirken selv.

Det er også ifølge Kornmo og Kubaisi misforstått religionsfrihet å tilby de samme mulighetene til muslimer, som andre trossamfunn har. Her er det betimelig å spørre hvorfor Kornmo og Kubaisi skal bestemme hva andre muslimer skal få tilgang til – og med hvilke rett de ser seg egnet til å definere andre menneskers behov?

Imamer og religiøse ledere spiller en helt annen rolle i migrasjonskontekst enn i opprinnelseslandene – sjelesørger og rådgiverfunksjonen blir viktigere her. Muslimer har i mangel på tilbud blant sine egne trossamfunn også benyttet seg av prester – som man blant annet kan lese om i Iselin Jørgensens avhandling fra 2007.

Mange muslimer kommer hit alene, mange har ikke lenger storfamilien sin rundt seg, mange kommer fra vanskelige kår. Da ønsker noen å snakke med imamer og andre religiøse ressurspersoner man har tillitt til. Det er både kvinner og menn som tar på seg disse oppgavene. I motsetning til prestene som har dette som yrke, er dette i all hovedsak basert på frivillig innsats. Disse personene fungerer ofte som døråpnere til det norske samfunnet og får således en viktig integreringsfunksjon.De megler i familiekonflikter, de gir råd og støtte – og det viktigste av alt – de lytter når noen trenger å låne et øre. Ikke alle har formell utdannelse, men stadig flere får det. Det store behovet har generert et bedre og mer organisert tilbud, som spiller på lag med det offentlige.

For de som er interessert i temaet, anbefaler jeg rapporten Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn ga ut i 2009 – utført av senter for studier av Holocaust- og livssynsminoriteter. Rapporten dokumenterer at behovet for tilrettelegging absolutt er reelt, stikk i strid med det representantene for LIM-nettverket påstår. Samarbeidsrådet etterlyser en mer menneskerettsbasert og helhetlig  religionspolitikk, tuftet på kunnskap, og dette er et organ som har jobbet med denne problematikken i 16 år!

Det er viktig å poengtere at det er de troende selv som må be om å få et slik tilbud, det er ikke noe alle som har et muslimklingende navn eller mørk hudfarge blir tilbudt – det er dermed ikke riktig når Kormo og Kubaisi hevder institusjonaliseringen av islam rammer ”sekulære muslimer”. Når det gjelder behov man har i vanskelige livssituasjoner, mener jeg det er individet som må vektlegges – ikke gruppetenkning som bunner ut fra ens egne preferanser og forståelsesrammer.

Det er fullt mulig å være dypt troende, verdikonservativ muslim og samtidig politisk sekulær og liberal.

Det er heller ikke uvanlig at religiøse spørsmål plutselig blir relevant for individet når det rammes av sykdom og prøvelser. Her ville det være interessant om Kormo og Kubaisi kunne vise til noe mer håndfast enn sin egen synsing når de så konstant aviser dette behovet.

Det er dessverre tabubelagt i mange kulturer å snakke med psykolog, og terskelen for å komme inn i det norske psykiske helsevesenet er altfor høy. Slik spiller de religiøse ressurspersonene en viktig sosial funksjon i det norske samfunnet. Ikke som en trussel til en sekulær offentlighet – men som verdifulle støttespillere til offentlige institusjoners vanskelige arbeid med å ivareta sårbare individers behov i en flerkulturell virkelighet på en verdig og rettferdig måte.

 

Linda Alzaghari, Daglig leder i Minotenk – Minoritetspolitisk tenketank

 

Andre relaterte saker

• Vinnerne av Minotenks artikkel-konkurranse

                          Nå er de heldige vinnerne av Minotenks artikkel-konkurranse valgt ut: Jonas Chaiba Anam Shakil Noor Mahmoud   GRATULERER [...]

• 

  Homofil – og god muslim

  Mange homofile muslimer lever dobbeltliv, i skam over sin egen legning skriver styreleder Navjot Sandhu i VG 21.02.12. Les hele innlegget her

• 

  Våg å stå for dine valg da mann!

  Innlegget ble først publisert i Dagsavisen 17. juli Sommeren nærmer seg, og de fleste gleder seg til nye ferieopplevelser. Dessverre finnes det unge mennesker rundt oss, som med solkrem og [...]

Tilbake til topp +