Resymé: «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe?»

Boken består av 10 tekster skrevet av ulike samfunnsdebattanter. De deler alle en migrasjonsbakgrunn, men har ellers svært ulike livssyn og ståsteder i verden. Felles for tekstene er en utforsking av begreper som ”integrering” og ”norskhet”, sette ord på ulike følelser av tilhørighet og være kritisk til deler av den dominerende samfunnsdebatten på innvandring og integrering.

 

Kapittel 1: Et liv med brunost og tikka masala

 

Saqib Razaq er en 24 år gammel samfunnsengasjert jusstudent med interesse for politikk og fotball. Har vært foredragsholder og prosjektleder i MiFA – mangfold i fokus i akademia, samt vært fylkesleder for Global Dignity Day.

 

Teksten forteller hvordan det er å vokse opp med begrepet ”integrert” klistret på ryggen. Hvor absurd det kan føles å møte på integreringskrav når man aldri har ansett seg selv som noe annet enn en normal nordmann, men en normal nordmann med innvandrerbakgrunn. Å skulle føle seg vurdert og målt av staten og i samfunnsdebatten kan føre til unødvendig usikkerhet og en ekstra kamp for å føle tilhørighet.

 

Kapittel 2: Hvor lenge må jeg være takknemlig?

 

Sumaya Jirde Ali er glad i ord. Hun er stolt feminist og aktivist, spaltist for Klassekampen og har skrevet diktsamlingen Kvinner som hater menn (2017).

 

Teksten handler om offentlig debatt og et krav hun møter på som norsk-somalisk muslim; om å være takknemlig og ikke være for kritisk i sine analyser av samfunnet. Ikke en gang været bør hun klage på. Hun mener at dette henger sammen med en grunnleggende tanke om at hun alltid vil være en gjest. For henne blir dette da å bli redusert til en gjest i eget land og bli vurdert som en annenrangs borger.

 

Kapittel 3: De lærte oss å elske landet

 

Muniba Ahmad studerer jus på Universitetet i Oslo. Hun er en engasjert samfunnsdebattant og mener oppriktig at hver og en person har potensialet til å endre verden til det bedre. Tre av de viktigste tingene i livet hennes er troen, familien og hennes to små kaniner.

 

Muniba bruker spørsmålet ”Hvor er du egentlig fra” til å si noe om at dette spørsmålet aldri oppleves løsrevet fra alle de andre små erfaringene hun har følt på om utenforskap og annerledeshet gjennom oppveksten. Likevel er ikke annerledeshet noe hun føler som en uting i voksen alder. Hun er stolt av sin bakgrunn og forteller en rørende historie om sin far, som hele livet har jobbet for å forsørge og hjelpe andre, og som etter 40 år i landet endelig har realisert sin drøm om å bli trafikklærer. Muniba bekymrer seg for en del utviklingstrekk i samfunnet, men økt fremmedfrykt og rasisme, men konluderer med at det er et fantastisk land hun møter hver dag når hun går ut av døren.

 

Kapittel 4: Like barn leker fortsatt best

Julie Ræstad Owe skrev i 2017 mastergradsavhandling i Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Oslo om mediefremstillingen av kvinner som reiser til IS. Hun har tidligere jobbet med mangfold i høyere utdanning, og er i dag nestleder i Minotenk.

 

Teksten utforsker fordommer, hvorfor de finnes og hvordan de fungerer. Julie har også innvandrerbakgrunn, men har lys hud og møter derfor sjelden de samme spørsmål om tilhørighet og stigma som synlige innvandrere ofte gjør. Alle tar hennes verdier og holdninger for gitt, mens hennes muslimske venner møter på spørsmål og undring. Dog møter hun fordommer om hennes oppvekst i Bærum. Hun lanserer så ”kontakthypotesen” for å minske fordommer basert på etnisitet, og øke toleransen i samfunnet.

 

Kapittel 5: Stolthet og PRIDE

 

Fatema Al-Musawi har vært samfunnsengasjert siden hun var 13 år. Hun studerer sosiologi og er en aktiv samfunnsdebattant og skribent.

 

Teksten er et eventyr om Fatemas resie ut i verden. Om hennes flerkulturelle bakgrunn, kjærlighet for korrekt norsk språk, politiske engasjement og deltagelse som frivillig på Oslo Pride. Bak hele teksten ligger søken etter tilhørighet og en undring over begreper som ”fornorsket” og krav om å velge enten eller når hun heller vil velge både og; hun er en norsk muslim, med en unik arabisk bakgrunn.

 

Kapittel 6: Hvis bare alle var som deg

 

Nora Mehsen er kriminolog, likestillingsbyråkrat, samfunnsdebattant og tidligere leder i Skeiv Verden.

 

Teksten kritiserer fordommer mot innvandrere og et forvridd problemorientert fokus på innvandring. Hun trekker inn Brochman-utredningen og kritiserer debatten i etterkant hvor jakten på kostnader skygger over drøftinger av gevinstene som innvandring kan føre med seg og anerkjennelsen av deres positive bidrag til det norske samfunnet forsvinner. Hun kritiserer også hvordan noen ”kulturkrigere” implisitt hevder at man aldri kan bli norsk så lenge man har mørkere hud og ikke-vestlig bakgrunn. Hun avslutter med å kreve at begrepet ”norskhet” må fylles med en betydning som gjenspeiler det reelle mangfoldet av nordmenn som finnes i dette landet.

 

Kapittel 7: Arven min

 

Pamir Ehsas er grunnlegger og leder av Studentaksjonen/Brighter Tomorrow, FN-delegat og samfunnsdebattant. Vanligvis studerer han jus i Oslo, men har permisjon for å studere Politisk økonomi ved Oxford University.

 

Teksten nyanserer en utbredt tanke om at foreldre presser sine barn til å bli ”vellykket”. Han forteller som sin beundring for sin far, og sin støtte og oppbacking av sin mor. Innvandrere og deres barn har en egen driv til å lykkes, og dette er noe som burde motiveres heller enn å tillegges sosial kontroll eller æreskultur, eller i ander tilfeller, omfavnelse av den norske kulturen. Pamir tar seg nær av Listhaugs beskrivelse av asylbarns urealistiske forventninger, og står selv som et eksempel på en feministisk gründer-innvandrer som har knust glasstaket.

 

Kapittel 8: Vær som Khadidja

 

Linn W. Firdaous Nikkerud jusstudent og samfunnsdebattant. Hennes samfunnsengasjement bunner i et ønske om et rettferdig samfunn. Hun jobber for Minotenk og Jussbuss.

 

Teksten er en personlig historie om veien fra et småsted et stykke fra hovedstaden, til livet som student, feminist og samfunnsdebattant. Linn har opplevd et krysspress mange muslimske kvinner som henne føler. Hun er selvstendig og frittalende, noe som ikke faller i god jord hos erkekonservative muslimske menn. De ber henne dempe seg og dekke seg til. På den andre siden er ultrasekularister, som mener hun ikke kan være fri og likestilt så lenge hun velger å være muslim. Dette krysspresset tar Linn et tydelig oppgjør med.

 

Kapittel 9: En suksesshistorie

 

Harvir Kaur er jusstudent og engasjerer seg på grasrota for at alle mennesker skal få ha identiteten sin i fred og finne sin styrke i den. Hun er fungerende leder i Unge Sikher og styremedlem i Den norske Turbandagen.

 

Teksten trekker frem hvordan innvandrerne som kom hit på 70-tallet og deres etterkommere har jobbet seg opp i det sosiale og økonomiske hierarkiet. Hun bruker egne erfaringer for å på den ene siden påpeke hvordan fordommer og stigma kan gjøre det vanskelig å føle tilhørighet, og på den andre siden si noe om hvordan hennes generasjon er en suksesshistorie, med mange som søker høyere utdannelse, eller som har gode jobber og stor økonomisk trygghet.

 

Kapittel 10: Barn av multikulturalismen

 

Mori Diakite er filosof, skribent og aktivist. Han er rasjonalist og kosmopolitt, samt leder i Landsforeningen Mot Rasisme (LMR).

 

Mori filosoferer over (kollektiv) identitet, tilhørighet, multikulturalisme og norskhet. Han mener at fordi den flerkulturelle tilværelsen utgjør den nye normen framfor unntaket for det norske samfunnet, så forutsetter dette at vi endrer hvordan vi forstår og beskriver oss selv som individer og som et fellesskap. Det innebærer blant annet, å fortelle en inkluderende, flerkulturell fortelling om Norge og nordmenn som inkluderer ”barn av multikulturalismen”,  ”individer som har føttene plantet innenfor rikets grenser, og røtter som strekker seg utover landegrensene”, som fullverdige norske. I et forsøk på å fortelle denne fortellingen og med et håp om å skape en visjon for framtidens Norge skisserer Mori rammene for en flerkulturell selvforståelse av norskhet som gjenspeiler det flerkulturelle Norge, og tar et oppgjør med holdninger og ideer som forhindrer visjonen fra å bli virkelighet (eksempel: ”etnisk norskhet”). Det vi trenger er å skape en ny kollektiv selvforståelse, en inkluderende, kollektiv selvforståelse som vektlegger likheter framfor forskjeller, symmetrier framfor asymmetrier, det som forener framfor det som splitter. En kollektiv selvforståelse som er tuftet på et kulturelt mangfold.

 

Les ellers mer om lanseringen her

Comments are closed.