Kronikk: Hvem er Amundsens «muslimske land»?, Verdidebatt 2. august 2018

Hvem er Amundsens «muslimske land»?

Politisk rådgiver, Daniel Abimael

«Muslimske land er ikke en folkegruppe» skrev nylig Fremskritspartiets Per-Willy Amundsen i en kronikk etter at han måtte forsvare sitt utspill om at han ville «begrense innvandring fra muslimske land til Norge». For jeg er helt enig med Amundsen, muslimske land er ikke en folkegruppe. Skyver vi likevel konteksten 22. juli, Lars Gule og jødetesten til side, og videre tar han på ordet; hvem er de muslimske landene han sikter til?

«Islamske stater»

La oss starte med et annet begrep, altså «islamske stater». Ordet lyder kjent nettopp på grunn av Den islamske stats (IS) herjinger i Syria og Irak, men hvor det er fullt mulig å diskutere hvorvidt dette var en stat eller ikke. Begrepet er likevel ikke nytt, og kan brukes om stater som både Saudi-Arabia og landet fiskeriministeren nylig besøkt, Iran. Det handler nettopp om hvordan islam, derav islamisme er befestet til det politiske styringsapparatet, til grunne for lovgivningen og legitimerer styresettet.

Veldig kort og forenklet kan vi si følgende; det religiøse lederskapet (teokratiet) i Iran etter revolusjonen i 1979, øver direkte innflytelse over det politiske styringsapparatet. Hvor sjia-islam ligger til grunne for flere aspekt ved lovgivningen. Eller Saudi-Arabia, hvor kongefamiliens historiske legitimitet hviler på alliansen med den religiøse lærde Muhammad Ibn Abdul Wahhab fra 1744. Derav den konservative tolkningen av islam, wahhabisme.

Dette er derfor eksempler på islamisme «ovenfra», i fungerende stater og dermed i kontrast til f.eks. Somalia og Afghanistan. Dette står også delvis i kontrast til Irak og Syria som har hatt en annen historikk knyttet til arabisk nasjonalisme, men hvor likevel majoriteten er muslimer.

«Muslimske» land og Eritrea

Så har vi muslimske land som Amundsen faktisk sier, men som han selv ikke utdyper videre. Her er det mulig å skille mellom land hvor den store majoriteten selv er muslimer (eks. Irak, Syria, Afghanistan og Somalia), eller hvor muslimer utgjør halvparten eller likevel en markant gruppe. Et eksempel på dette er Eritrea.

For hva ville Amundsen ment om den fjerde største innvandrergruppen til Norge med flyktningebakgrunn, som nettopp er eritreere? Landet består grovt sett halvt om halvt av kristne (ortodokse, katolikker, protestanter) og muslimer (sunni), og som utgjør de fire tillate religiøse retningene i landet. Det befinner seg i dag over 21 000 eritreere i Norge, og som har vært en av de raskest voksende gruppene de seneste årene, hvor seks av ti har bodd her mindre enn fem år. For veksten til de ortodokse kirkene i Norge skyldes blant annet innvandring fra Eritrea.

Da tall over nye norske statsborgerskap for 2017 ble offentliggjort tidligere i år, tronet eritreere øverst på denne listen. Likevel var det nok av kommentarer og bilder som ble delt av innvandringskritiske grupper på sosiale medier, som utelukkende knytter eritreere til muslimsk innvandring. Dette er problematisk, nettopp fordi det faktisk er feil. I tillegg har religiøse minoriteter tilhørende Jehovas vitne og Baha’i, men også kristne innenfor de aksepterte kirkene blitt forfulgt av myndighetene i landet. Som Amundsen selv uttalte i den nevnte kronikken innledningsvis, «det er vel snarere ikke-muslimske minoriteter i muslimske land som trenger vern».

Hva ville Amundsen gjort?

Ville vår tidligere justisministeren silt ut de som er muslimer fra de som ikke er det? Er det likevel ønskelig at kristne asylsøkere skal få adgang til riket?

Slik jeg ser det foreligger det en uenighet her mellom de som ønsker en total stopp av innvandring og de som mener vi likevel må gi beskyttelse til forfulgte kristne grupper, fordi de anses tilhørende samme religiøse tradisjon som vår egen.

Vil Amundsen videre begrense innvandring fra «muslimske land», hvor muslimer utgjør den store majoriteten, en større andel, eller er det islamske stater han ønsker å gå etter? Da grunnet det geopolitiske bildet i Midtøsten?

På sistnevnte spørsmål var det akkurat dette som var tilfellet da Donald Trump i fjor innførte innreiseforbud fra borgere tilhørende følgende seks land; Tsjad, Iran, Libya, Somalia, Syria og Jemen. Forbudet gikk nettopp på å begrense innvandring fra muslimske land, men hvor det var enkelt å se at landene var valgt ut på bakgrunn av også geopolitiske forhold i Midtøsten. Nære allierte som Saudi-Arabia var ikke inkludert, en stat Norge har mindre relasjoner til og videre har vært kritiske til når det kommer til finansering utenifra til islamske trossamfunn. Saudi-Arabia var nettopp årsaken til Utenriksdepartementets avslaget for moskebygging i Tromsø tilbake i 2010.

Beskyttelsesbehovet først

For det er grunn til å tro at det i Amundsens ideelle verden, hvor internasjonale forpliktelser og beskyttelsesgrunnlaget er skjøvet til side, er mulig å sile ut muslimer fra ikke-muslimer. Men dette vil kreve en enorm utbygging og kompetanseheving av asylbehandlingen, og ikke minst er dette en vanskelig øvelse i seg selv. Dette så vi da Utlendingsdirektoratet skulle behandle en konvertittsak, hvor saksbehandleren selv tok feil angående datoen for Jesu fødsel.

Mange ytrer seg likevel om hvilke innvandrere de ønsker seg, eller snarere ikke ønsker seg til kongeriket. Fokuset bør ikke ligge på asylsøkeres religiøse tilhørighet der hvor dette ikke har relevans for asylvurderingen, men på hvorvidt de har et beskyttelsesbehov. Så er det likevel opp til Stortinget å bestemme hvor mange vi totalt sett ønske å ta imot.